Baaseland/Næs Jernverk (1665-1959)

Næs Jernverk ved Tvedestrand var gjennom mesteparten av jernverkstida et av de betydelige jernverkene i Norge; på 1800-tallet var verket blant de aller fremste. Det ble opprettet i 1665, og gikk den første tida under navnet Baaseland Verk. Tidligere hadde det eksistert et jernverk ved Arendal - Barbu Verk - som man kan si Båseland/Næs er en etterfølger til.
  

Næs Jernverk var det eneste norske jernverket som fortsatte med produksjon av jern på den gamle måten (basert på trekull og malm) etter krisetidene i andre halvdel av 1800-tallet. Først i 1909 ble masovnen slukket på Næs. Men produksjonen ved resten av verket fortsatte; både digelstålverket og stangjernshammeren var i bruk til 1959. Da ble verksdammen ødelagt i en flom og verkets 300-årige historie var over.
  

Myrmalm
I vikingtid og middelalder ble det produsert jern av myrmalm i ganske store kvanta. Myrmalm er en temmelig ren malm som ikke inneholder svovel og fosfor. Derfor har våpen og redskap forarbeidet av myrmalm ofte holdt seg godt.

Myrmalmen ble smeltet med trekullild i en jordgrop eller "ovn" med leirevegger, der en fikk temperaturen opp ved hjelp av en trø-belg. Klumpen av smeltet jern på bunnen av gropa ble tatt ut med tang og straks hamret ut med slegge, så slagg ble skilt fra. Metoden kaltes blesterbruk. Jernet ble så oppvarmet på nytt og smidd ut til «fellu-jern» som var herdet, til emner for våpen og redskap.Det ble brukt som byttemiddel i stedet for penger, og var en viktig handelsvare.

Bergmalm og smeltehytter
Bryting av bergmalm i fast fjell foregikk i senmiddelalderen i stort omfang i Tyskland og Sverige, etter at man der hadde tatt i bruk vannkraft til å drive blåsebelgene ved ovnene og derved fått høy nok temperatur til å smelte malm i trekullilden. De gamle blestringsovnene ble økt i volum og høyde. Ved stadig påfyll av kull og malm ovenfra kunne smeltingen gå kontinuerlig. I Rhinland kunne en omkring 1400 produsere støpejern, bl.a. kaminplater. Da kruttet ble oppfunnet ble det aktuelt å støpe kanoner med kuler til.

Etter 1500 begynte man så smått å bryte jernmalm ved Oslo, i Bærum og ved Skien. Alt skjedde med hjelp av innkalte tyske fagfolk på kongens befaling. Ovnene var så ufullkomne at det ikke lot seg gjøre å støpe direkte, det glødende jernet ble i det vesentlige smidd ut til stangjern i hammersmiene.

Fullt utviklede masovner kom i bruk på Christian IVs tid. Masovnen på Bærums Verk i 1622 skal ha vært den første, deretter kom Fossum og Barbu til. Eldste bevarte norsk-produserte støpejernsovn er fra 1632,men den mangler verksnavn.

Arendalsfeltets jernmalmgruver 1574-1976
I 1574 anla lensherren i Nedenes Erik Munk et jernverk i Barbu ved Arendal med malm fra rike gruver i heiene rundt.

Med store og små forekomster strekker malmdraget seg fra Vennesla ved Kristiansand til Langøy ved Kragerø, men med hovedtyngden i Arendalsområdet.

Vi regner med at i de tre hundre årene 1580-1880 dekket malm fra Arendalsfeltet ca. 4/5 av behovet ved jernverkene i det syd-østlige Norge. Her lå verkene som perler på snor fra Vigeland til Moss. Samtlige verk skaffet seg part i gruvene, fordi Arendals-malm var avgjørende for kvaliteten på jernet man produserte. Resten av malmen fikk verkene fra «hjemme-gruvene» - i Telemark f.eks. fra Fens-gruvene.

I 1976 ble driften i den siste gruve i Arendalsfeltet, Klodeborg i Øyestad, nedlagt. Ikke av mangel på malm, men fordi den lave malmprisen ga ulønnsom drift.

Næs Jernverk 1574-1959
Verket i Barbu som var anlagt i 1574, led etter hvert av sviktende kulltilførsel. Den økende gruvedriften rundt verket slukte mye ved, slik at det ikke ble nok til kullmilebrenningen. Tørre somre og kalde vintre ga mangel på driftsvann i den lille Barbuelva, så verket sto ofte stille. På 1650-tallet stanset det helt. I 1665 ble verket kjøpt av et konsortium. Virksomheten ble flyttet øst til Holt. Masovn og støperi ble lagt ved gården Båseland. Verket fikk navnet Baaselands Verk. Hammersmia ble lagt en km lenger øst, under gården Øvre Nes, ved Storelva, hvor vannføringen var god.

Verket fikk en 4-mils «cirkumferens" i skogdistriktet rundt (Holt, Vegårshei, Amli), hvor bøndene ble tilpliktet å brenne trekull og levere til verket. Malm kom, foruten fra Arendal, fra gruver på Lyngroth i Froland og Solberg i Holt.

Holt kirke ble verkssamfunnets kirke. Juridisk var alle jernverk og bergverk i landet lagt under bergadministrasjonen på Kongsberg. Bergretten var i alt vesentlig av tysk, ikke norsk opphav. Berg- og jernverksspråket var i et par hundre år tysk.

I 1707 ble Egelands Jernverk etablert i Gjerstad/Søndeled, og i 1763 Frolands Verk i Froland, slik at cirkumferensene grenset til hinannen. For den dansk-norske staten var jernet en strategisk vare. Riket som rakk fra Grønland til Hamburg var selvforsynt med jern.

Jernmonopolet bestemte at det bare skulle nyttes norsk jern. Til gjengjeld måtte Norge importerer alt brød-korn fra Danmark og hertugdømmene, unntatt hvis krig eller uår rådde. Både jern- og kornmonopolet var ledd i statens ønske om å begrense utenlandshandelen og oppmuntre «det indre marked».

Næs Verk 1738
Da Ulrich Schnell ble ene-eier av Baaselands Verk, besluttet han å flytte hele anlegget til den vannrike Storelva. Masovnen på Båseland ble tatt ned, og gjenoppført på stedet den nå står i 1738. Samtidig ble ny Hammer-dam bygd i Storelva.

Verket skiftet navn til Næs Verk. Tvedestrand vokste frem som utskipningshavn for verket. Under Schnell ble verket et for sin tid stort og betydelig verk. Gode konjunkturer i 1750-60-årene hjalp til.

Jacob Aall 1799-1844
I 1799 kjøpte den unge teolog og mineralog Jacob Aall fra Porsgrunn Næs Verk. Han gjennomførte så betydelige forbedringer og utvidelser at Næs ble landets kanskje best drevne jernverk, spesielt kjent for sine elegante ovner og andre støperiprodukter. Under krigen med England 1807-14 gjorde Aall en stor innsats for å skaffe brødkorn fra Danmark til de rundt 2.000 mennesker som "sognet til" Næs Verk.

Endringer på 1800-tallet
I 1830-årene ble masovnen utvidet til dobbel ovn, slik at jernsmeltingen ble fordoblet, og man kunne støpe svært store stykker. I1837 leverte verket støpejernsbrua ved Fosstveit. Den står et par km lenger nede i Storelva og er i fin stand. Verket leverte også Krohg-støtten i Christiania, landets første offentlige monument av støpejern.

Man bygde et maskinverksted, bygningen står fortsatt. I 1840 opptok Aall sønnen Nicolay Benjamin i firmaet og navnet ble endret til «Jacob Aall & Søn". Dette navnet har bedriften siden beholdt. J. Aall døde i 1844.

Epokegjørende tekniske oppfinnelser i England og på kontinentet i 1850-årene førte til at de norske jernverk, som baserte driften på trekull, ikke lenger kunne konkurrere. Innen 1870 hadde samtlige norske jernverk unntatt Næs nedlagt masovndriften.

På Næs gikk man den motsatte vei: 1 1853 kjøpte N B. Aall Egelands Verk, som ble drevet som underbruk av Næs.

Bedriften spesialiserte seg, og anla hesteskosømfabrikk, øksefabrikk, filfabrikk, digelstålverk, valseverk. Produksjon av spesialstål, basert på egen masovndrift, skulle gjøre verket konkurransedyktig. Verket foredlet selv råvaren til ferdige produkter av høy kvalitet og fikk i 1860-årene betydelige leveranser av smidde stålkanoner til det norske forsvaret.

De krevende investeringene førte imidlertid til at verket i 1884 gikk konkurs. Egelands Verk ble solgt og nedlagt. Driften på Nes fortsatte med ny kapital: selskapet ble reorganisert som et aksjeselskap, der familien etter hvert igjen fikk majoriteten. Bedriften fortsatte med tresliperi, skogbruk, jordbruk, gruver og sagbruksdrift. Selve jernverket hadde ved århundreskiftet 400 mann i arbeid, hvorav 120 var fast ansatt. Alt i 1886 bygde det reorganiserte firma ny masovn etter svensk mønster, og digelstålverket ble utvidet. Men dårlige tider førte i 1909 til at masovndriften ble nedlagt for godt.

Siden fortsatte bedriften som stål verk, basert på innkjøpte råmaterialer smeltet i digeler. Produktet var hovedsakelig « stangjern», dvs smidde eller valsede stålstenger. Noe ble forarbeidet videre. Særlig var store maskinkniver til klipping av jernplater et viktig produkt.

Arbeidsstokken
Bedriften var preget av en stabil lo kal arbeidsstokk, hvor mange familier i generasjoner har hatt sitt virke ved verket. Fagkunnskap og yrkes stolthet hørte til. Verket hadde fast skole fra 1740 av. Det fantes fra rundt 1820 egen sparekasse, samt syke- og trygdeordninger. Arbeiderne bodde på verkseide husmannsplasser med mulighet for jordbruk og fehold. Det er registrert ca. 70 verksplasser ved Nes.

Samfunnet rundt jernverket var svært forskjellig fra det vanlige i bygdene rundt, og i de små tettstedene eller byene.

Tidlig på 1800-tallet bodde det omkring 600 mennesker på Nes.

Bedriftens senere år
Valseverket brant ned for 2. gang i 1942 og ble da ikke gjenreist. Sagbruket ble nedlagt. Driften i Digelstålverket, Hammeren og Maskinverkste det fortsatte som før, inntil flom i november 1959 rev med seg dammene i Storelva. Da verksdammen fra 1738 brast, stanset hjulene for godt.

Næs Jernverksmuseum
Etter at driften var opphørt, ble det arbeidet for å frede og bevare det gamle verksanlegget på Næs som teknisk-industrielt kulturminne.

Hovedgården og arbeiderboligene var fredet allerede i 1924. I mars 1966 brøt Hammerbygningen sammen under snøtyngden. I desember samme år ble Hammeren, Digelstålverket og Stålbua fredet med inventar og utstyr som tekniske kulturminner. A/S Jacob Aall & Søn forærte bygningene til museumsbruk, og Staten løste inn arealet de sto på. Næs Jemverksmuseum ble etablert med et styre bestående av Norsk Teknisk Museum, Riksantikvaren og Aust-Agder-Museet, med administrasjonen tillagt sistnevnte. Hammeren og de to andre bygninger ble satt i stand for midler fra Norsk Kulturråd, Riksantikvaren, foreningen Næs Verks Venner, Mekaniske Verksteders Landsforening, og Aust-Agder fylke.

Museet var i 1970- og 1980-årene publikumsåpent visse dager, og fikk et beskjedent beløp fra fylkeskommunen til drift og vedlikehold.

I 1992 ble museet organisert som stiftelse, og fikk etter avtale med A/S Jacob Aall & Søn også disponere Snekkerbua (den gamle hesteskosømfabrikken) og Masovnen til museets formål. Med støtte fra Kulturrådet og Riksantikvaren er Snekkerbua innredet til publikumsmottak o.a. og satt i bygningsmessig god stand.

Verksmiljøet
Jernverket er en del av et særpreget kulturlandskap langs Storelva og Lillelv vestover mot Båseland, og området gir som helhet et bilde av samfunnet rundt et gammelt norsk jernverk.

Miljøet domineres av den herskapelige hovedbygningen som er bygd av Schnell rundt 1740 og senere utvidet, bl.a. med fløyer Det er omgitt av et stort hageanlegg og en gammel park. Omkring ligger vakre og verneverdige bygninger fra 16- 17- og 1800-årene, brukt som arbeider- og funksjonærboliger. I åskantene rundt ligger verksplasser, de fleste er nå fra flyttet og noen ligger som ruiner.

Hovedgårdens 400 mål innmark er idag disponert til en 18-hulls golfbane, bildet av åpent, grønt landskap er beholdt. Verkets skolebygning fra 1840-årene er blitt golfspillernes klubbhus.

Den tilgrodde naturparken Lunden er et stille, idyllisk område, og Storelva er et viktig rekreasjons- og turområde med turstier, badeplasser, fiskeplasser og idrettsanlegg.

Et par km syd for verket ligger Solberg gruve som et verdifullt minne om malmbrytingen for verket.

Til toppen av siden